Nyheten om at Cecilie Leganger har valgt å skrive en 3-årsavtale med Larvik Håndballklubb er kanskje ikke noe som fenger den gemene hop av innebandyfanatikere i disse ferietider. Men den er faktisk litt interessant på den måten at den har vekket oppsikt og skapt en debatt i håndballmiljøet, en debatt som til en viss grad også lever i fotballen og som absolutt er interessant også fra ett innebandyperspektiv...

Sakens kjerne er at tidligere landslagsspiller og en av de store profilene innenfor kvinnehåndballen, nå mest kjent som ekspertkommentator, Kjersti Grini har gått ut og erklært at hun mener at "Leganger-overgangen er tragisk". Leganger er bare en av flere profilerte stjernespillere som har signert foran neste sesong. Grini utdyper "Dette blir bare komisk. Det er ikke rart jeg ikke gidder å følge med. Jeg synes det er tragisk for norsk kvinnehåndball at alle de beste havner i Larvik. Skjønner ikke klubben hva den driver med?" . Videre fortsetter hun "Klubber dyrker fram talenter, men så fort de blir gode nok havner de i Larvik. De tapper de andre klubbene for stjerner. Larvik må ta i bruk andre midler for å nå målet(vinne Champions League). De kan ikke bare hente stjerner. Larvik burde heller gjort noe for talentene".

Grini møter solid motstand i forstå-seg-påerne Harald Bredeli og Frode Scheie som mener at driver man toppidrett så må man gjøre hva som skal til for å kunne nå sine målsetninger, og jeg føler vel personlig Scheie tar godt i når han sammenligner Larvik HK med Real Madrid og Chelsea: "Det er markedskreftene som bestemmer. Det må alle forstå. Det er bare å se på Chelsea og Real Madrid".

Så hvorfor er dette interessant for innebandyen? Jo, uten at vi kan sammenligne oss med topphåndballen enda skjer jo dette til en viss grad også i innebandyen på flere nivåer. Fra distriktene har man eksempler på klubber som mer eller mindre har raknet som ett resultat av ett lags elitesatsning, og ikke har kunnet fortsette med sin utvikling av klubben. På østlandet er det noen få veldig dyktige klubber som tiltrekker seg de beste spillerne fra mindre og helt sikkert ikke like dyktige klubber. Og jeg snakker ikke bare om eliteseriespillere, men også aldersbestemt virksomhet. Så er det sikkert noen der ute nå som tenker hvor jeg er på vei hen? Skal ikke spillere få anledning til å bytte klubb? Skal klubbene nekte spillere å oppsøke det de anser som bedre treningsmiljøer? Jeg mener selvfølgelig ikke at det skal bli slik. MEN: på mange måter kan vi sammenligne oss med håndballen som har ett topp-produkt(eliteserien) som til en viss grad er "salgbart" i dagens form. Men havner vi i en situasjon der alle skal spille for "Klubb X" vil ikke dette gavne bredden, det vil ikke gavne spenningen i toppen og dermed heller ikke gavne totalproduktet. Det er en kjent sak at ingen blir videre imponert av tulleresultater som 17-2 etc.. Det andre aspektet er at om store grupper av de beste unge spillerne havner i en klubb så er det heller ikke heldig utviklingsmessig, hvem skal de spille mot? Hvordan skal de få matchet seg på en forsvarlig og god måte? I fotballen som jeg nevnte i sted er det også kommet opp mange diskusjoner rundt det samme temaet. De har etterhvert kommet dit i forhold til bredde at det er allment akseptert at ett talent fra en mindre klubb i stor-Oslo bør gå til VIF, Stabæk, LSK for å utvikle seg videre. Breddeklubbene må pent bøye seg for toppklubbene eller "satsningsklubber" som de kalles når det gjelder aldersbestemt virksomhet.

Jeg håper vi kommer til ett punkt også innenfor innebandyen der bredden er så stor at vi kan tåle at de mest velutviklede klubbene og miljøene er ansett som "satsningsklubber" og at vi samlet sett har ett godt tilbud til alle som vil spille innebandy. Men foreløpig tror jeg at vi har godt av at klubbene ser sitt ansvar i det helhetlige og ikke knekker ryggen på de mindre miljøene ved å hente "de beste" ut av sine eksisterende klubber og miljøer. Jeg tror rett og slett ikke vi er modne for det. Og for ordens skyld: jeg støtter Kjersti Grini, jeg tror Scheie og Bredeli overvurderer interessen for kvinnenens eliteserie i håndball, jeg tror faktisk ikke de heller er klare for dette enda og at det vil gjøre serien mindre interessant de nærmeste årene. Men kanskje er ikke det verdens undergang for innebandyen om vi skal se egoistisk på det. Men da er det nok lurt av oss å tenke noe mer langsiktig og helhetlig rund disse tingene. Jeg håper virkelig ikke vi går i den samme fella.